Man skulle nesten tro at Per Willy Amundsen og Sylvi Listhaug stod på lønningslista til Arbeiderpartiet. For når de to åpnet munnen så fikk endelig et AP uten reelle valgkampsaker noe å snakke om.
Arbeiderpartiet har gått til valg på vage og lite overbevisende argumenter. De har stampet i motbakke og kavet etter saker å ta regjeringspartiene på. Med andre ord en vanskelig øvelse i et land som tross alt går ganske bra og der folk stort sett er greie med hverandre. Så åpnet Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen munnen på vidt populistgap og Arbeiderpartiets valgkampsak ble servert på et sølvfat: Den evige, notoriske retorikkdiskusjonen. Et voldsomt apparat ble satt i gang og kulturpersoner som Ingebrigt Steen Jensen fikk med seg kjendisvenner og andre på at nå må det taes et verdivalg og vi må få disse grusomme menneskene, og alle som støtter dem, ut av norsk politikk. Det absolutte lavmål stod imidlertid AUF Trøndelag for med en video der de bruker flyktninger i nød sammen med en glisende Listhaug og ordrett sier at en stemme til Venstre er en stemme til Listhaug.
Som en som har kritisert både Listhaug og hennes partikollegaer i en årrekke for sine populistiske utspill så kan jeg denne gangen ikke bli annet enn trist. Trist av at AP gjør disse to til premissgivere i innspurten av valgkampen. Visst er det drøyt av Listhaug å begynne å lefle med menneskerttighetskonvensjonen, men visste dere at både AP og Senterpartiet også har åpnet for å reforhandle avtalen? Sannheten er at AP ikke står så veldig mye tilbake for FRP´s flyktningepolitikk og det er et faktum det er viktig å huske på når man ser denne svertingen av partier som har en langt mer liberal holdning til både flyktninger og integrering. Dette sa for eksempel Helga Pedersen til NRK for et par år siden:
Mitt lille håp for innspurten er at media og partiene tar sitt ansvar og penser diskusjonen inn igjen på politikk og tiltak. Politiske virkemidler som løser problemer. Ikke tomme diskusjoner om retorikk som ikke løser noe. Ikke gi Amundsen og Listhaug overdrevent mikrofontid for sine utspill. Deres mål er nettopp å terge opp kultureliten fordi de vet at det vil gi dem vind i seilene. I dragsuget forsvinner de faktiske standpunktene til partiene og man ender opp med å gå til valg basert på vage følelser og opptegnede fiendebilder om hvem som er slemme og hvem som ikke er det. Det blir i beste fall dobbeltmoralsk. En stemme til det og det partiet er en stemme til det partiets politikk. Punktum finale og ferdig snakka. Godt valg!
Markus Lind
